Arrangementene viste seg å være den beste brukerundersøkelsen jeg noen gang har gjennomført. To av dem lærte meg mer om hvem vi bygger for enn 22 intervjuer noen gang kunne.
TL;DR. For noen uker siden skrev jeg om hvorfor så mange fortsatt ikke klarer å automatisere arbeidet sitt, selv med AI overalt. Vi fant fire barrierer, og den første ligger under alle de andre: de fleste ser rett og slett ikke hva de kan automatisere i utgangspunktet. Så samlet jeg to små grupper i et rom og så den barrieren stille forsvinne på én ettermiddag. Det endret hvordan jeg tenker om hvem disse verktøyene egentlig er for.
På et av verkstedene stilte jeg ett spørsmål på skjermen og holdt pusten litt: «Hvis du kunne vifte med en tryllestav og fikse én ting med arbeidsflyten din, hva ville det vært?»
Jeg satte det opp som en levende ordsky, så alles svar dukket opp sammen mens de skrev. Skjermen fylte seg. Og de to største ordene kunne ikke vært mer forskjellige.
Ett, i blått: autofix github pr. Det andre, i rødt: jeg vet ikke.
Jeg vender stadig tilbake til det bildet, for det er egentlig to typer mennesker i samme rom. Én type skriver «autofix github pr» uten å nøle. De vet allerede nøyaktig hva de vil overlate, og ærlig talt, de trenger ikke meg. Den andre typen så på det samme spørsmålet og skrev, helt ærlig, «jeg vet ikke».
Hvis det andre svaret er ditt, ikke bekymre deg. «Jeg vet ikke» betyr ikke at du ligger bak de som skriver i blått. Det betyr at du er akkurat den jeg skrev dette for. Å ikke vite hva man skal automatisere er ikke en mangel hos deg. Det var den aller første barrieren vi navnga sist, og det er nettopp det jeg gjerne vil jobbe gjennom sammen med deg.
For tre uker siden publiserte vi «Hvorfor kan du ikke automatisere arbeidsflyten din?» Etter 22 intervjuer hadde vi kokt problemet ned til fire barrierer og gitt dem navn. Men å navngi noe gjør det ikke lettere å overvinne, og det visste jeg. Så jeg prøvde noe som føltes litt skummelt for meg: i stedet for å intervjue folk gjennom en skjerm, inviterte jeg dem inn i et rom. Et dusin på det ene, rundt ti på det andre. Jeg ville bare se hva som faktisk hjalp.
Her er hva de lærte meg.
1. «Jeg vet ikke»-gapet er mindre enn jeg trodde.
Jeg lærte bort en liten ramme, kanskje tjue minutter av den, i to deler.
RAMMEN 4 signaler på at en oppgave er verdt å overlate:
- Den er repeterende.
- Det er limarbeid: flytte informasjon mellom verktøy, uten å tilføre noe eget.
- Inndata og utdata er forutsigbare.
- Den er utenfor din kompetanse, men innenfor din vurderingsevne.
Hvis en oppgave treffer to eller flere, bygg for den. 3 spørsmål som gjør oppgaven til noe en AI kan utføre:
- Mål: hvilket sluttresultat ønsker du egentlig?
- Verktøy: hva må den lese fra eller skrive til?
- Leveranse: hva er utdata, og hvor havner det?
Prompten er bare de tre svarene satt sammen til én setning.
Så ba jeg deltakerne: velg tre oppgaver fra din egen uke som treffer to eller flere av disse signalene, du har fem minutter. Og det fineste skjedde. Ingen sa «jeg vet ikke» lenger. Det samme rommet som ikke kunne nevne én eneste oppgave ti minutter tidligere, var plutselig fullt av folk som kunne. Gapet jeg hadde skrevet om i tre måneder, det jeg stille hadde begynt å tro var den vanskelige, permanente delen, lukket seg bare i løpet av en ettermiddag.
Hvis den røde ord-følelsen er din, er denne rammen veien gjennom, og den er mye mildere enn den ser ut. En mann, som drev familiens bedrift fra utlandet, druknet i kundepost. Han gikk gjennom de tre spørsmålene: målet, bare å slutte å drukne i innboksen; verktøyet, Gmail; leveransen, alle meldinger sortert etter språk med de viktigste øverst. Og det var det. Et diffust «innboksen min er et rot» ble til én klar, byggbar setning, den typen du faktisk kan gi til en AI-kollega og få noe ut av. Han ville aldri kalt noe av dette «automatisering» den morgenen. Du har en oppgave som hans. Nesten alle har det.
2. Rammen fungerte best på folk jeg minst ventet det hos.
Jeg skal være ærlig om hva jeg forventet da jeg gikk inn. Jeg antok at de som ville få mest ut av dette, var ingeniørene, de som skriver «autofix github pr» uten å blunke. Jeg tok helt feil, og jeg er så glad for det.
En treningssenter-eier som nylig hadde begynt å drive sin egen nettside, så et trafikkproblem han hadde slitt med i ukevis bli til noe han endelig kunne fikse selv. Mot slutten snakket han allerede om å investere ekte penger i verktøyene.
Og en livscoach kom bort med laptopen sin og spurte, litt forsiktig, ett spørsmål: hvordan ville du satt dette opp? Jeg rakk egentlig aldri å svare, for mot slutten hadde to gründere satt seg på hver side av henne og veiledet henne gjennom det selv. Ingen ba dem om det. De ville bare hjelpe.
Jeg tenker mye på det siste øyeblikket. Det er det tydeligste bildet jeg har av hvordan dette faktisk sprer seg, én person som stille hjelper den neste.
3. Formatet betydde mer enn jeg trodde.
Det var det et rom hadde som et videomøte aldri ga meg. Folk med samme stille utfordring, som finner hverandre. Noen beskrev arbeidsflyten sin høyt, og en mann to seter bortenfor lyste opp og sa: «å, det gjør jeg hver mandag, slik løser jeg det.» Ærlig talt, rammen var mest bare en unnskyldning, en grunn til at rommet begynte å lære av seg selv. Og det var der det meste av den virkelige løsningen skjedde, mellom fremmede, ikke fra meg foran. Hvis du føler deg fastlåst på hva du skal automatisere, er det noen ganger nok å høre én annen person beskrive en uke som ligner din.
4. Denne er til deg.
Gå tilbake til den ordskyen med meg. De som skrev «autofix github pr» visste allerede hva de skulle fikse. Det resten av rommet slet med, bare å se hva de kunne overlate i utgangspunktet, var aldri egentlig deres problem, så min lille ramme hadde ikke så mye å tilby dem. Noen av de mest erfarne ingeniørene smilte vennlig og gikk tilbake til sine egne oppsett, og det er helt greit. En av dem stoppet til og med opp og spurte meg, ganske forsiktig, hvem vår målbruker egentlig var. Hun var ikke vanskelig. Hun hadde bare rett i at det ikke var henne.
Varmefølelsen i rommet kom fra den andre siden. En gründer i tidlig fase filmet hele leadgenererings-demoen min på mobilen, fordi det å finne kunder er det som holder henne våken om natten akkurat nå, og etterpå løp hun etter meg bare for å spørre hvordan hun skulle begynne. Folk som henne trengte ikke å avlære noe først. I det øyeblikket jeg viste dem de fire signalene, lyste halve uken deres opp foran dem. De hadde ikke kommet for å skrive kode. De hadde kommet for å få uken sin tilbake.
Så hvis du har lest så langt og nesten ingenting har hørtes ut som kode, vit at det ikke er tilfeldig. Jeg skrev dette for deg.
Hva skjer videre
Jeg vil ikke overselge noe av dette til deg. De som trenger dette mest, trenger fortsatt ekte støtte for å komme videre etter at de forlater rommet, og å finne ut hvordan vi kan gi dem det er akkurat det vi jobber med nå.
Men du trenger ikke vente på et rom, eller på oss. Hvis «jeg vet ikke» fortsatt er der du er i kveld, er det helt greit, det er der nesten alle starter. Ta bare én oppgave fra uken din som traff to av de fire signalene, og svar på de tre spørsmålene for den, i én enkel setning. Den setningen er faktisk hele innkjøringen. Gi den til en AI-kollega og se hva som skjer. Og hvis du vil prøve med vår, den heter Zero, på vm0.ai.
Eller, hvis du heller ikke vil gjøre det alene, kom og bygg det sammen med andre som finner ut av det samme. Vi holder neste verksted om to uker, og jeg vil oppriktig gjerne se deg der. Følg @vm0_ai på X for påmelding, og kom og si hei.
