En samtale jeg ønsket å skrive ned fra SF Tech Week startet med kokosnøtt.
Hva er ditt tidligste minne om kokosnøtt?
Heritage Table under SF Tech Week
Scarlett og jeg var i San Francisco under SF Tech Week, 5.–11. oktober 2026. Arrangementet, presentert av a16z, samler uavhengige arrangementer over hele byen, inkludert samlinger for gründere, investormøter, produktdiskusjoner og fellesmiddager.
Vi var der for å introdusere Okou, møte folk fra ulike felt og høre hvordan de faktisk bruker AI: hvilket arbeid de overlater, hvordan de lærer opp en agent, og hva som gjør at de stoler nok på den til å fortsette å bruke den.
Et av arrangementene vi støttet var Heritage Tables “The Memory Table: What Should AI Remember?” Den 9. oktober deltok vi sammen med vertene Evangeline Medina og Pubali Sen i kunstner Peggy Gyulais loft for en felles middag og samtale om mat, minner og teknologi.
Heritage Table hjelper familier med å bevare oppskrifter sammen med stemmene, historiene og menneskene bak dem. The Memory Table bringer denne ideen inn i et felles måltid. Utgaven under SF Tech Week samlet gründere, investorer, AI-utviklere og tenkere rundt et langt bord.
Det var her kokosnøtt-spørsmålet kom inn.
Kokosnøtt var den røde tråden gjennom måltidet—en ingrediens som bærer ulike minner på tvers av familier og kulturer. Gjestene delte sine tidligste minner om kokosnøtt: en rett, en person, et sted. Disse historiene åpnet for en samtale om hva det betyr å bevare noe, hvilken kontekst som må følge med, og hvem som bestemmer hva som skal huskes.
Disse spørsmålene føltes relevante for det vi bygger i Okou. Når noen lærer opp en agent i hvordan de jobber, gir de den kontekst, preferanser og vurderingsevne. De må også forstå hva agenten vil huske og hvem andre som kan bruke denne informasjonen.
Middagen gjorde dette spørsmålet konkret. Samtalene ble ikke tatt opp automatisk. Gjestene kunne selv velge hva de ville bidra med til en felles Living Cookbook—enten det var en oppskrift, et minne, et bilde eller noen ord om kvelden. Å bevare et minne var et bevisst valg.
Memory Table-samlingen, 9. oktober. Foto delt av Evangeline Medina.
Her er seks refleksjoner fra samtalene, knyttet til det vi har diskutert internt i Okou.
1. Folk forventer å lære opp en agent gjennom samarbeid.
Forventningen er enkel: vi gjør noe sammen, jeg gir deg tilbakemelding, og neste gang forstår du hvordan jeg vil ha det gjort.
Jeg har sett dette i våre siste diskusjoner også. Selv folk som betaler for flere AI-produkter, sliter med å bruke “ferdigheter”. De beskriver opplevelsen gjennom læring og minne. De vil vite om agenten husker arbeidet de nettopp har gjort sammen.
For Okou må vi gjøre denne utviklingen forståelig: tydeliggjøre oppgaven, produsere noe, gjennomgå det, og forklare hva som blir med videre. Folk bør se at deres rettelser har betydning.
2. En agents rolle må ha konkrete ansvarsområder.
En tittel som “markedsføringsagent” skaper forventninger uten å forklare hva agenten faktisk har ansvar for. Hva leverer den? Hva regnes som godt arbeid? Hvilke avgjørelser kan den ta?
En nyttig rolle starter med ansvarsområder: undersøke potensielle kunder, forberede et notat, utarbeide en oppfølging og identifisere hvor det trengs gjennomgang. Menneskets rolle blir også tydeligere: sette retning, forklare standarder og bestemme hvor mye myndighet som skal delegeres.
Dette er like mye et onboardingsproblem som et kapabilitetsproblem.
3. “Agenten er et øyeblikksbilde; mennesket er en forsterker.”
En agent bærer med seg en versjon av konteksten, standardene og arbeidsmetodene vi har gitt den. Dette øyeblikksbildet kan endres etter hvert som den får ny informasjon og tilbakemeldinger.
Folk utvider innholdet. De tar med erfaring fra andre steder, stiller spørsmål ved antakelser, bygger relasjoner eller ser at virksomheten trenger en ny retning.
Muligheten ligger i å hjelpe denne vurderingsevnen å nå lenger. Noe én person finner ut av, kan bli en metode teamet gjenbruker—og forbedrer etter hvert som det lærer.
4. Folk snakker allerede om å “ansette” og “sparke” agenter.
De gir en agent en oppgave, investerer tid i å forklare den, vurderer ytelsen og bytter den ut når den ikke lenger er nyttig.
Det gjør gjenoppretting viktig. Når noe går galt, kan brukeren finne ut om problemet var en uklar oppgave, manglende kontekst, utdatert instruks eller utilstrekkelig kapasitet?
Hvis det eneste praktiske alternativet er å starte på nytt, føles tiden brukt på å lære opp agenten bortkastet. Vi bør hjelpe folk å rette opp arbeidsforholdet og forstå hva som ble bedre.
5. Minne reiser spørsmål om eierskap og tillatelser.
Middagens invitasjon til å velge hva som skal inn i Living Cookbook henger direkte sammen med dette: å huske noe og å gjøre det tilgjengelig for andre er to ulike valg.
I Okou må vi skille mellom personlig minne, teaminstruksjoner og arbeidsflyter, og tilknyttet kontekst. Å kalle alt dette “teamminne” ville ikke være riktig for det vi tilbyr i dag.
En personlig rettelse skal ikke automatisk bli en regel for alle. Å dele en arbeidsflyt skal ikke bety at man deler skaperens private informasjon eller tilgang.
Folk må forstå hva som ble lagret, hvem som kan lese eller endre det, og hva som skjer når tilgangen til den opprinnelige kilden endres. Disse grensene påvirker om noen i det hele tatt føler seg komfortable med å lære opp en agent.
6. Gründere som først ville unngå ansettelser, begynner nå å ansette.
En annen observasjon var at noen gründere som startet med å gjøre alt selv med agenter, nå bygger team.
Min tolkning er at agenter hjelper gründere å håndtere mer arbeid og utsette noen ansettelsesbeslutninger. Etter hvert som selskapet utvikler seg, trenger de likevel folk som kan ta eierskap, tilføre ekspertise, bygge relasjoner og utvide tenkningen.
Dette henger sammen med ideen om øyeblikksbilde og forsterker. Okou må støtte begge faser: hjelpe en gründer i gang, og deretter hjelpe et voksende team å gjenbruke effektive arbeidsmåter, samtidig som personlig kontekst og tillatelser er tydelige.
Hva jeg tok med meg hjem
Jeg kom tilbake med konkrete ting å jobbe med: gjøre det enklere å lære opp en agent, gjøre ansvarsområdene tydeligere, og gjøre det mulig å dele nyttig arbeid uten å viske ut personlige grenser. Dette er praktiske deler av å gjøre AI til et samarbeidsverktøy.
Kokosnøtt-spørsmålet ble også med meg. Et minne hører sammen med en person, en historie og et valg om å dele det. Middagen ga oss en måte å snakke om alle tre.
Takk til Evangeline, Pubali, Peggy og alle rundt bordet for at dere gjorde plass til denne samtalen.
Mer om The Memory Table og SF Tech Week.
